På bar bakke.

Jepp, det er vår. Det er snøsmeltelukt i lufta, man får den uvante, kraftige vårsola i øynene. Det er lyst når man går på jobb, men vanskelig å kle seg etter været. Jakkeglidelåser går varme ettersom man beveger seg fra sol til skygge til sol, og hestehovene popper snart opp mellom haugene av opptint hundebæsj. Folk smiler litt mer. Og skrekk og gru: tida er ubønnhørlig kommet for å hutre seg gjennom den obligatoriske aller første utepilsen som en eller annen godt kledd jævel alltid overtaler til. Om noen uker begynner forhåpentlig parksesongen. Dessuten våknet jeg og måtte grave en levende maur ut av øret forleden, det er alltid et sikkert vårtegn. Og jeg er altså singel for første gang på godt over seks år. Det er rart. Det er spennende. Sist jeg var alene var jeg jo knapt voksen.

Men våren er jo en pinlig symbolsk tid for å starte på nytt. Og takk for det. Nå skal jeg jammen finne på noe. Lære meg å spille gitar. Eller synge. Eller danse bollywooddans. Eller lage noe. Arrangere en laiv, kanskje, eller skrive en bok. Gå turer i skogen! Det er en bra ting. Kanskje helt alene. Gå mer på teater, gallerier og museer. Begynne å samle på noe sært, bli venner med den jævla symaskinen, fiske. Jeg vil gjerne fiske mer. I sjøen. Tenk, jeg kan gjøre hva jeg vil og jeg har all tid i verden! Jadda. Blir bra, detta. Vår og greier.