Én gang, i landsbyen min ved foten av Himalaya fikk jeg en følelse som jeg ikke glemmer. Jeg satt i hagen bak gamlehuset sammen med Gustav og en del av familen. Ungene, mamma Kiran, pappa Arun, tante Neelam og gamle bestemor Urmila. Det var ikke så mye hindi jeg kunne da, men de har alltid vært flinke til å forenkle og snakke tydelig til oss. Vi hadde spist middag og skulle drikke kvelds-chai. Stemningen var så fin og rolig, sola var i ferd med å gå ned. Gekkoer og sirisser lagde kveldslyder, og bestemor Urmila sang rolig til det yngste barnebarnet som satt på fanget hennes. Neelam strikket på en liten lue og tok seg på den gravide magen. Kiran renset ris til dagen etter. Ungene lekte og gjorde lekser. Og så kom det over meg en følelse av... mening. At det var sånn verden skulle være. Uten det materielle og statusmessige jaget livet mitt og livene til alle jeg kjenner i norge er preget av. Alle hadde sin plass i familien, og alle hørte til. Og jeg hørte til. Jeg var Elin. Ingen var opptatt av musikksmaken min, klærne mine, utdannelsen min, ikke en gang personligheten min så lenge jeg var noen lunde hyggelig og høflig. Jeg var bare Elin, og de andre var bare seg. Og alle var glad i hverandre. Det viktige var å være sammen.
Da følte nærmest at jeg hadde fått en åpenbaring, og lovte meg selv å ta bedre vare på familien min. Men det har jeg ikke gjort. Jeg ser for lite av mamman min, stefaren min, søsknene mine. Resten av slekta har jeg knapt kontakt med i det hele tatt. Jeg skulle gjerne rive meg fri fra materialismen og selvdyrkelsen vi driver med her borte. Men jeg er jo minst like bundet av den som alle andre. Noen ganger gjør det meg trist.
