Hjem til Lille Mor?

Jepp, så var Praha gjenbesøkt. Det er sju år siden jeg bodde der, og mye er forandra. Og noe er som før. T-banen er som før, og lukter det samme. Gatene er like forvirrende (jeg kan ta tran på at minst én gate bare har forsvunnet), ølet like godt og hundebæsjen like tilstedeværende. Men det er noe med å bli voksen, syns jeg, som tar vekk litt av magien. Eller legger man magien i nostalgien?

Da jeg bodde der var jeg tjue og optimistisk. Brukte tida på å gå på fylla og finne opp nye historier om meg selv for hver nye person jeg traff. Jeg var hvem jeg ville. Jeg avviste patetiske, amerikanske beilere og trivdes med det. Og jeg følte meg ung og pen og sterk og verdensvant. Og nettopp denne bekymringsløse tenåringsoptimismen skulle jeg gjerne hatt ennå. Men jeg har jo andre ting. (Voldsomt til ungdomsnostalgisk periode jeg går gjennom for tida. En tidlig tredveårskrise?)

Men Praha, altså. Full av vestlige innvandrere og turister, men så veldig sin egen samtidig. Vi dumpa borti opptil flere lokale festivaler og markeder som slo Turistlands ymse tilbud ned i spaserskoene. Det var fint. Det var også en interressant opplevelse å bli dratt med av min reisepartner på strippeklubb for å se fotballkamp. ("Don't worry, now it is sports bar, sir!") Og å se "Sex machine museum", selv om det egentlig ikke var verd prisen. Og å traske, traske, traske, traske blant så mye fantastisk arkitektur at man blir mett av det. Det så deilig å kunne rømme fra hverdagen innimellom. Jeg har trua på flere langhelger i Europeiske storbyer. Kanksje enn grunn til å finne seg en ordentlig jobb snart?

Om å starte på noe nytt.

Masteroppgaven skriver seg ikke selv, og innser at jeg har mistet språket. Bestandig har jeg tenkt at ”skrive – det kan jeg!”, tidvis attpåtil med en selvgod undertone. Men plutselig er formuleringsevnen vekk. Borte. *Poff*. Det stemmer nok at man må øve. Min eminente journaliststefar sier at man må skrive litt hver dag. Om så bare et avsnitt.

Jeg har aldri fiksa dette med å skrive dagbok. Å skrive til meg selv. Det er så mye som virker overflødig. Jeg var jo der! Selv om jeg har forsøkt mange ganger sitter jeg bare igjen med en meterhøy bunke kreativt pyntede skrivebøker med fire sider skriblerier, noen utrevne ark og en handleliste hist og her. Blogging fikk jeg sansen for særlig på min siste indiareise, da hadde jeg en fin, liten reisedagbok på nett. De patetiske restene av den ligger her, men den er flyttet til ny server og nytt blogprogram (?), og jeg har ikke orket å rydde opp. Men tekstene er intakte. (Etter et lite søk oppdager jeg at her og her ligger enda mer fossile reisedagbøker jeg har begått.)

For mange år siden lagde jeg en nettside som het Frøken Elins superekshibisjonistiske hjemmeside. Slagordet mitt var ”Jeg er nitten år og trenger ikke ta ansvar for noe som helst!”. Nå er jeg snart syvogogtyve og omtrent like ekshibisjonistisk som en polvott.

Det er bakvendt, så klart. Da jeg var nitten manglet jeg fullstendig selvtillit, men tok ikke fem øre for å utlevere meg (tildels lettkledd) på verdensveven. Dessuten var jeg pen og slank med plettfri hud og tenåringssjarm. At jeg ikke skjønte det?! Nå er jeg tjukkere, mer rynkete og styggere på håret, men mye tryggere på meg selv. Og behovet for å bli sett på nett er nesten borte. Jeg har til og med blitt redd for det, og anonymiserer meg selv i mange omganger før jeg i det hele tatt tør å poste et debattinnlegg om Baudelaire, backpacking, bilfri dag eller hva det måtte være jeg engasjerer meg i. Men jeg trenger altså skrivetrening. Og tidsfordriv. Og nettloggformen passer meg, tror jeg.