Nostalgi eller galskap..?

Skal man ha et stabilt liv? Må man det? Må jeg etablere meg og betale studielånet og tenke på framtiden og prøve å få fast jobb? Vil jeg det? Jeg vil helst ha et ekstra liv hvor jeg kan drive med sånne ting. Og så kan jeg bruke dette på sånt som er viktig. Å leve i øyeblikket. Være tilstede i min egen virkelighet. Det er ikke alltid så lett. Jeg har en fin jobb jeg liker, og skal være der til mai 2009. Minst. Jeg har aldri vært så bundet før. Og når skal jeg til India, da? Indian min, som jeg er så glad i at jeg en sjelden gang må gråte litt av ren lengsel. India kan ikke være et kreativt ungdomsopprør eller ungdommelig, tilbakelagt eventyrlyst for meg. Det er en altfor stor del av meg, jeg må ha det med meg alltid. Henne. Og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det ordentlig. Ikke bare som 60 år gamle australske Mama (tøff dame!) som kommer en måned annethvert år og gir litt for mye penger til de lokale, alkoholiserte rickshaw-gutta, og nyter stor respekt i hele Puri. Eller som Mahamaya, den eksentriske, eller skal jeg si gærne, franske dama som har bodd i Varanasi i tredve år og gjerne kaster rundt seg med de mest kreative banneorda på hindi og som alle er litt redde for. Helst vil jeg bo der. Mye. Ikke alltid, kanskje. Men jeg vil gjerne bo i Varanasi og lære meg hindi ordentlig. Varanasi og Øvre Dharamsala. Det er de viktigste stedene mine.

Jeg vil spise Gidi special eller matar paneer og fruit-curd-honey på Spicy Bites hvor selv pulverkaffen smaker godt. Jeg vil lese Times of India over verdens beste chai på Dasaswamedh ghat. Tusle rundt på basarene inni labyrinten bak nevnte ghat. Slarve med han babaen på ghaten som alle kjenner. Gå i Kedarnath-tempelet. Spise fancy på Bread of Life i ny og ne. Spise iskrem ved Assi ghat og krangle om prisen hos brødrene som driver nettkafé på Bengali Tola. Gå på konsert, helst med Mishraene. Snakke med lausbikkjene. Kjøpe bøker. Bare se og lukte og smake Varanasi (Indias beste barfi!) og snakke med folk og lære hindi og trives og være fri og min egen.

Eller Bhagsunag og McLeod ganj, spise momo på det tibetanske markedet eller hos de fine i det grønne huset. Chai hos han med to ekstra tomler, det er fint. Sitte på en terrasse og se utover det vannvittige fjellandskapet til frokost. Helst bo i McLeod o tusle veien mellom landsbyene hver dag, eller i Trumurti Niwas hos Ashoka og kona. Det er fint, det. Tusle mellom Bhagsu og Dharamkot, på karrige fjellstier og skiftende landskap. Mellom hyggelige, private gjestehus, én chai på hvert sted. Besøke Shiva. Gå i tempelet til Arun. Henge med familien hans. Gjerne i musikkskolen. Det er det ikke sikkert jeg kan gjøre mer. Jeg er jo ikke "gift" lenger. Spise eller bare henge på Trimurti. Thali med brun ris. Chai og sigg. Veien til fossen med alle skiltene: IKKE gå her, du kan dø!

Det er liksom mere mitt en det Norge er, dette. I hvert fall når jeg har det på avstand. Sukk. Jeg skjønner ikke åssen sjelen min skal overleve så lenge til. Jeg må nok vinne i lotto.

Hvem er det som tramper på min bror?

Nå har jeg to uker igjen av min barnehagekarriere. Antakelig forlater jeg bransjen for alltid. Det er egentlig ganske trist. Det er en slitsom jobb. Både fysisk og til tider psykisk. Og noen ganger er jeg så lei av makrell-i-tomat at jeg helst bare vil rømme. Og grinete, trassige barn, personalmangel, kritiske foreldre, unger med diaré, perler i nesa og en kilo snørr som fordeles jevnt over alt, krangling, vold og intriger er ikke elementer man ønsker seg i arbeidshverdagen.

Men så er det så mye annet! Jeg syns det er greit å komme hjem fra jobb med snørr på hver genserpupp og sand i håret, jeg. Så lenge jeg får være med å delta i livet til ni små mennesker, ni små personer mellom ett og tre som er langt mer individuelle, mer seg selv enn de vil være senere i livet når sosialiseringsprosessen har tvunget dem inn i samme form. Det gjør meg ingenting å vaske snørr, yoghurt, melk og bæsj så lenge jeg får følge utviklingen og framskrittene til bittesmåene, være vitne til stoltheten første gang de klarer å ta på sine egne sko, går uten bleie eller tegner figurativt. Høre deres egne versjoner av episoder, historier og eventyr oppstå i møtet mellom formidlingsglede, iver og fri assosiasjon. "Hvem er det som tramper på min bror? Det er min mor som tramper på din bror." Sa mammabukken. Det er meg en glede å kjempe sovekampen med en overtrøtt to-og-et-halvt-åring, ligge ved siden av det sprellende, utålmodige, trassige barnet i en time uten resultat så lenge samme barn stryker meg over håret og sier "du er jammen fin".

Jeg er flink i jobben min. Jeg ser barna og lar dem være med på å forme sin egen hverdag. Jeg gjør alt jeg kan for at de skal få dekket sine individuelle behov, mentalt og fysisk. Jeg gir dem de utfordringene jeg tror de trenger og jeg lar dem prøve nye ting selv om de kanskje vil mislykkes første gangen. Det er vel ikke noe problem å tørke litt melk fra bordet. Jeg har vært på mange avdelinger opp gjennom åra. Det er ikke alle som tenker sånn. Dessverre.

Og så er jeg så glad i dem! Jeg er ordentlig glad i hvert eneste barn inni Texehjertet mitt. De gir meg nye, gode opplevelser hver eneste dag. Vi snakker sammen. Ler sammen. De har masse, freidig og åpen humor som jeg får lov til å dele. Selv de minste. Og så er det så mye kos. Det er fint, det! Som jeg kommer til å savne dem! Ungene mine. Noen av disse barna har mer våken tid sammen med meg enn med foreldrene sine. Jeg er viktig i livene deres. Og de er viktige i mitt. Enn så lenge. Om to uker er det over. Huffa.

Om hva som er viktig.

Én gang, i landsbyen min ved foten av Himalaya fikk jeg en følelse som jeg ikke glemmer. Jeg satt i hagen bak gamlehuset sammen med Gustav og en del av familen. Ungene, mamma Kiran, pappa Arun, tante Neelam og gamle bestemor Urmila. Det var ikke så mye hindi jeg kunne da, men de har alltid vært flinke til å forenkle og snakke tydelig til oss. Vi hadde spist middag og skulle drikke kvelds-chai. Stemningen var så fin og rolig, sola var i ferd med å gå ned. Gekkoer og sirisser lagde kveldslyder, og bestemor Urmila sang rolig til det yngste barnebarnet som satt på fanget hennes. Neelam strikket på en liten lue og tok seg på den gravide magen. Kiran renset ris til dagen etter. Ungene lekte og gjorde lekser. Og så kom det over meg en følelse av... mening. At det var sånn verden skulle være. Uten det materielle og statusmessige jaget livet mitt og livene til alle jeg kjenner i norge er preget av. Alle hadde sin plass i familien, og alle hørte til. Og jeg hørte til. Jeg var Elin. Ingen var opptatt av musikksmaken min, klærne mine, utdannelsen min, ikke en gang personligheten min så lenge jeg var noen lunde hyggelig og høflig. Jeg var bare Elin, og de andre var bare seg. Og alle var glad i hverandre. Det viktige var å være sammen.

Da følte nærmest at jeg hadde fått en åpenbaring, og lovte meg selv å ta bedre vare på familien min. Men det har jeg ikke gjort. Jeg ser for lite av mamman min, stefaren min, søsknene mine. Resten av slekta har jeg knapt kontakt med i det hele tatt. Jeg skulle gjerne rive meg fri fra materialismen og selvdyrkelsen vi driver med her borte. Men jeg er jo minst like bundet av den som alle andre. Noen ganger gjør det meg trist.

Sol og luftsykler.

Årets første tur langs Akerselva i vårsol! Sånt kan man bli fornøyd av. Himmelen er surrealistisk blå og det er utrolig mange mennesker ute og sykler og løper og går.

Hvis jeg hadde hatt sykkel ville jeg ha sykla til jobb. Tror jeg. Men jeg er jo så redd for å sykle etter at Sirkus Elin gikk på trynet for noen år siden. Jeg fløy fire meter gjennom lufta som en annen supermann før jeg traff bakken og deretter fikk den nylånte sykkelen i hodet. Au. Men Oslo er en liten by, og verden er et lite sted. Så der, klokka sju om morgenen i Oslo indre øst stopper det jammen en bil og plutselig er jeg blitt stabla på beina av en venn jeg ikke har sett på årevis.

En annen gang traff jeg en ukjent indisk-amerikaner i Dehli som bar på et bilde av blant annet meg i magetaska si. Og sånne tilfeldigheter skjer jo. Det er med på å gjøre verden til et ok sted å henge. Hurra!

Vårsoltex

Ting jeg vet.

De siste årene har jeg jobba litt for å bli kvitt tenåringsnykkene mine. Sakte men sikkert har jeg klart å plukke av et par lag av gamle, inngrodde fordommer og imagebyggende tøyseprinsipper, med god hjelp spesielt fra den siste kjæresten min. (Takk for at du var så streng, Espen! ;)) Nå kan jeg se en fotballkamp uten å himle med et eneste øye, for eksempel. Og spise frossenpizza (men bare innimellom).

Men prosessen er ikke avsluttet, og det er ikke alltid godt å vite hva jeg mener og hva jeg en eller annen gang på slutten av nittitallet har bestemt meg for å mene. Men noen ting er jeg helt sikker på:

* Sushi gjør lykkelig.

* Intimbarbering og menn hører ikke sammen. *grøsse*

* Det hjelper alltid å bytte hårfarge.

* Are Kalvø er kul.

På bar bakke.

Jepp, det er vår. Det er snøsmeltelukt i lufta, man får den uvante, kraftige vårsola i øynene. Det er lyst når man går på jobb, men vanskelig å kle seg etter været. Jakkeglidelåser går varme ettersom man beveger seg fra sol til skygge til sol, og hestehovene popper snart opp mellom haugene av opptint hundebæsj. Folk smiler litt mer. Og skrekk og gru: tida er ubønnhørlig kommet for å hutre seg gjennom den obligatoriske aller første utepilsen som en eller annen godt kledd jævel alltid overtaler til. Om noen uker begynner forhåpentlig parksesongen. Dessuten våknet jeg og måtte grave en levende maur ut av øret forleden, det er alltid et sikkert vårtegn. Og jeg er altså singel for første gang på godt over seks år. Det er rart. Det er spennende. Sist jeg var alene var jeg jo knapt voksen.

Men våren er jo en pinlig symbolsk tid for å starte på nytt. Og takk for det. Nå skal jeg jammen finne på noe. Lære meg å spille gitar. Eller synge. Eller danse bollywooddans. Eller lage noe. Arrangere en laiv, kanskje, eller skrive en bok. Gå turer i skogen! Det er en bra ting. Kanskje helt alene. Gå mer på teater, gallerier og museer. Begynne å samle på noe sært, bli venner med den jævla symaskinen, fiske. Jeg vil gjerne fiske mer. I sjøen. Tenk, jeg kan gjøre hva jeg vil og jeg har all tid i verden! Jadda. Blir bra, detta. Vår og greier.

Hjem til Lille Mor?

Jepp, så var Praha gjenbesøkt. Det er sju år siden jeg bodde der, og mye er forandra. Og noe er som før. T-banen er som før, og lukter det samme. Gatene er like forvirrende (jeg kan ta tran på at minst én gate bare har forsvunnet), ølet like godt og hundebæsjen like tilstedeværende. Men det er noe med å bli voksen, syns jeg, som tar vekk litt av magien. Eller legger man magien i nostalgien?

Da jeg bodde der var jeg tjue og optimistisk. Brukte tida på å gå på fylla og finne opp nye historier om meg selv for hver nye person jeg traff. Jeg var hvem jeg ville. Jeg avviste patetiske, amerikanske beilere og trivdes med det. Og jeg følte meg ung og pen og sterk og verdensvant. Og nettopp denne bekymringsløse tenåringsoptimismen skulle jeg gjerne hatt ennå. Men jeg har jo andre ting. (Voldsomt til ungdomsnostalgisk periode jeg går gjennom for tida. En tidlig tredveårskrise?)

Men Praha, altså. Full av vestlige innvandrere og turister, men så veldig sin egen samtidig. Vi dumpa borti opptil flere lokale festivaler og markeder som slo Turistlands ymse tilbud ned i spaserskoene. Det var fint. Det var også en interressant opplevelse å bli dratt med av min reisepartner på strippeklubb for å se fotballkamp. ("Don't worry, now it is sports bar, sir!") Og å se "Sex machine museum", selv om det egentlig ikke var verd prisen. Og å traske, traske, traske, traske blant så mye fantastisk arkitektur at man blir mett av det. Det så deilig å kunne rømme fra hverdagen innimellom. Jeg har trua på flere langhelger i Europeiske storbyer. Kanksje enn grunn til å finne seg en ordentlig jobb snart?

Om å starte på noe nytt.

Masteroppgaven skriver seg ikke selv, og innser at jeg har mistet språket. Bestandig har jeg tenkt at ”skrive – det kan jeg!”, tidvis attpåtil med en selvgod undertone. Men plutselig er formuleringsevnen vekk. Borte. *Poff*. Det stemmer nok at man må øve. Min eminente journaliststefar sier at man må skrive litt hver dag. Om så bare et avsnitt.

Jeg har aldri fiksa dette med å skrive dagbok. Å skrive til meg selv. Det er så mye som virker overflødig. Jeg var jo der! Selv om jeg har forsøkt mange ganger sitter jeg bare igjen med en meterhøy bunke kreativt pyntede skrivebøker med fire sider skriblerier, noen utrevne ark og en handleliste hist og her. Blogging fikk jeg sansen for særlig på min siste indiareise, da hadde jeg en fin, liten reisedagbok på nett. De patetiske restene av den ligger her, men den er flyttet til ny server og nytt blogprogram (?), og jeg har ikke orket å rydde opp. Men tekstene er intakte. (Etter et lite søk oppdager jeg at her og her ligger enda mer fossile reisedagbøker jeg har begått.)

For mange år siden lagde jeg en nettside som het Frøken Elins superekshibisjonistiske hjemmeside. Slagordet mitt var ”Jeg er nitten år og trenger ikke ta ansvar for noe som helst!”. Nå er jeg snart syvogogtyve og omtrent like ekshibisjonistisk som en polvott.

Det er bakvendt, så klart. Da jeg var nitten manglet jeg fullstendig selvtillit, men tok ikke fem øre for å utlevere meg (tildels lettkledd) på verdensveven. Dessuten var jeg pen og slank med plettfri hud og tenåringssjarm. At jeg ikke skjønte det?! Nå er jeg tjukkere, mer rynkete og styggere på håret, men mye tryggere på meg selv. Og behovet for å bli sett på nett er nesten borte. Jeg har til og med blitt redd for det, og anonymiserer meg selv i mange omganger før jeg i det hele tatt tør å poste et debattinnlegg om Baudelaire, backpacking, bilfri dag eller hva det måtte være jeg engasjerer meg i. Men jeg trenger altså skrivetrening. Og tidsfordriv. Og nettloggformen passer meg, tror jeg.