Nå har jeg to uker igjen av min barnehagekarriere. Antakelig forlater jeg bransjen for alltid. Det er egentlig ganske trist. Det er en slitsom jobb. Både fysisk og til tider psykisk. Og noen ganger er jeg så lei av makrell-i-tomat at jeg helst bare vil rømme. Og grinete, trassige barn, personalmangel, kritiske foreldre, unger med diaré, perler i nesa og en kilo snørr som fordeles jevnt over alt, krangling, vold og intriger er ikke elementer man ønsker seg i arbeidshverdagen.
Men så er det så mye annet! Jeg syns det er greit å komme hjem fra jobb med snørr på hver genserpupp og sand i håret, jeg. Så lenge jeg får være med å delta i livet til ni små mennesker, ni små personer mellom ett og tre som er langt mer individuelle, mer seg selv enn de vil være senere i livet når sosialiseringsprosessen har tvunget dem inn i samme form. Det gjør meg ingenting å vaske snørr, yoghurt, melk og bæsj så lenge jeg får følge utviklingen og framskrittene til bittesmåene, være vitne til stoltheten første gang de klarer å ta på sine egne sko, går uten bleie eller tegner figurativt. Høre deres egne versjoner av episoder, historier og eventyr oppstå i møtet mellom formidlingsglede, iver og fri assosiasjon. "Hvem er det som tramper på min bror? Det er min mor som tramper på din bror." Sa mammabukken. Det er meg en glede å kjempe sovekampen med en overtrøtt to-og-et-halvt-åring, ligge ved siden av det sprellende, utålmodige, trassige barnet i en time uten resultat så lenge samme barn stryker meg over håret og sier "du er jammen fin".
Jeg er flink i jobben min. Jeg ser barna og lar dem være med på å forme sin egen hverdag. Jeg gjør alt jeg kan for at de skal få dekket sine individuelle behov, mentalt og fysisk. Jeg gir dem de utfordringene jeg tror de trenger og jeg lar dem prøve nye ting selv om de kanskje vil mislykkes første gangen. Det er vel ikke noe problem å tørke litt melk fra bordet. Jeg har vært på mange avdelinger opp gjennom åra. Det er ikke alle som tenker sånn. Dessverre.
Og så er jeg så glad i dem! Jeg er ordentlig glad i hvert eneste barn inni Texehjertet mitt. De gir meg nye, gode opplevelser hver eneste dag. Vi snakker sammen. Ler sammen. De har masse, freidig og åpen humor som jeg får lov til å dele. Selv de minste. Og så er det så mye kos. Det er fint, det! Som jeg kommer til å savne dem! Ungene mine. Noen av disse barna har mer våken tid sammen med meg enn med foreldrene sine. Jeg er viktig i livene deres. Og de er viktige i mitt. Enn så lenge. Om to uker er det over. Huffa.
