Bollywood mitt Bollywood

Jeg kan ikke fordra musikaler - med mindre de er indiske. Nå er jeg slett ikke ukritisk overfor den sjangeren heller, men det er jo så mye å ta av! I 2006 var jeg statist i en bollywoodfilm, en interessant, men utmattende opplevelse av venting, te, dansing, ballonger og bobledisco. Jeg spilte både bartender og kunde i samme bar. Det var bare å skifte genser, ingen ser forskjell på disse hvitingene likevel. :)
Resultatet har jeg ikke klart å grave opp, kanskje byttet filmen tittel, kanskje ble den aldri sluppet.

Bollywoodsjangeren er fascinerende. Den mangler filteret av ironisk distanse og blaserthet som de fleste vestlige filmer blir silt gjennom. Den er mer naiv og klisjeomfavnende. Og sånn skal det være. Man må slippe noen fordommer og la seg rive med av det teatralske, det eksplisitte, og av musikken. Og da er opplevelsen befriende. Det krever litt tålmodighet, selvsagt. Enhver indisk film har nemlig tjue minutter for mye på midten. Forklaringen skal være at det å gå på kino er en virkelighetsflukt og en helhetlig opplevelse for det indiske filmpublikummet. En kinobillett tilsvarer en helaften, og innfrir ikke kvantiteten kan filmen være så god den bare vil uten at det blidgjør kinogjengerne noe videre. (Det skal være pause, og i pausen skal man drikke te. Fra leirkopper.)

Jeg har nettopp sett ferdig Chak de!India (Heia India) - en film som handler om det indiske kvinnelandslaget i landhockey sin utvikling fra å være et udisiplinert søplelag til å vinne VM. Dit kommer de selvsagt med hjelp fra den strenge treneren (Shahrukh Khan, sikl) som drevet av egne emosjonelle motiver lærer jentene opp i lagånd, samhold og kvinnekamp. Chak de! Og det er så enkelt at jeg blir rørt og må le av meg selv. Deilig film.

Jeg er altså i ferd med å ta opp Bollywoodfilm igjen. Ikke for at jeg egentlig har slutta, men jeg er jo periodenerd i alt jeg interesserer meg for. Som en oppvarming har jeg sittet og sett musikkvideoer fra filmer jeg er glad i på youtube. Og mens jeg sitter og skriver en liste merker jeg at jeg er totalt ute av stand til å skille det bra fra det jeg er følelsesmessig knytta til. Og at jeg er pinlig Shahrukh-fokusert... Det var en advarsel, her fins ingen prioritert rekkefølge.

Men jeg har lyst til å begynne med to videoer, samme sang, forskjellige innspillinger. Hovedlåta til Don (1978) og Don (2006)
Det er stor forskjell! Men Amitabh (uten maske) er like sexy som Shahrukh. Kanskje mer. 1978versjonen er for øvrig en glitrende film, mens 2006-versjonen er stylish, severdig og spektakulær. Om enn ikke like glitrende.

Man slipper ikke unna klassikerne. Devdas er jo en slik. Historien om mannen som drikker seg i hjel fordi han ikke får sin kjære. Mens den skjønne prostituerte som elsker ham av en eller annen grunn synger om Maridalen.


Fanaa er en merkelig film som jeg liker godt, men den har bare én høydepunktsang, og fra den har jeg lært alle de tungevriderne jeg kan på hindi.

Den deilige marionettedansen fra Paheli er jeg glad i. Phir Raat Kati, heter den. Og så tøff låt, da! Paheli er jo en kjempefilm, og Dhire Jalna er en av de gode sangene. Minst én naken mann har gitt meg tommelen opp for å ha vekket ham en sommerdag med denne på full guffe. (Og kaffe.) Filmmusikken er kun spilt inn med akustiske instrumenter og med inspirasjon fra tradisjonell folkemusikk. Det er ganske tøft. Jeg liker også Minnat Kare, eller midnight curry, som en god venn pleier å kalle den. Den handler om hvordan en kvinne bør oppføre seg på bryllupsnatta. Og inneholder den tradisjonelle sørgebiten. Kangana Re er en gladere sang. Å, hvor vakker er ikke Rani Mukherji i den filmen. Og Shahrukh duger selv med bart. Sikl.

Mange mener at Swades er en for drøyt nasjonalistisk film. Men den har vakre scener fra den indiske landsbygda, og propaganderer for et samlet, inkluderende og kastefritt India. Kan det være så ille? Denne sangen, hvor Shahrukh forteller lavkastefolka (som må sitte bak lerretet og se filmen speilvendt) at de er like bra som alle andre med stjernehimmelen som metafor. Hallo. Og så liker jeg den hylinga i begynnelsen.

En annen sang som har bra hyling finner man i crazyactionkomedien Baadshah, om en tulle-amatørdetektiv som plutselig befinner seg midt i internasjonal etterretning. En interessant ting med den filmen er at to av musikkvideoene er spilt inn i Norge. Se Shahrukh Khan og Twinkle Khanna danse på monolitten, i heisen på Oslo Plaza og andre steder i landet, eller hva med den hvor de hvirvler rundt med bunadkledde blondiner og klatrer opp på et helt vanlig hustak?

Så er det vel noen jeg må ha med for å tilfredsstille et par av de vennene mine som faktisk leser dette innlegget. Ingen vei utenom Rang De Basanti, eller "Har du sett hore-Mary", som jeg liker å kalle sangen. Som en liten hilsen til frøken Franz tar jeg med tre fra den legendariske New York-bollywoodfilmen Kal Ho Na Ho. Jeg har hørt noe om en fornøyelsespark med vanndisko til It's the Time to Disco, og så kan man jo, når man først er inne på filmen, ikke utelate tidenes tolkning av Pretty Woman


Dette er min første favoritt. Sangen som illustrerer vennskapet mellom Rahul og Anjali i det eviggrønne trekantdramaet Kuch Kuch Hota Hai. Fra samme film er den vannvittige Koi Mil Gaya,
og alt blir bra til slutt-låta. Det er sikkert på sin plass å slenge med tittellåta også.

Men her skulle vært noe fra Main Hun Na. Det er det ikke. Og noe med Salman Khan. Det er det ikke. Det er så myyye!