Borg 08, sommerens deiligste.

Det er den helga i året hvor jeg kan være sikker på å være lykkelig uansett. Enten jeg har det godt eller kjipt eller passe nøytralt idet jeg forlater Oslo, vet jeg at når jeg har fått på meg vikingklærne mine og tusler gjennom porten så ER verden virkelig magisk i noen få døgn. Bekymringer settes helt til side og jeg kjenner meg så avslappa og fri. For det er så godt å leve utendørs, og blant så mange skjønne mennesker. Alle smiler når man passerer hverandre. Man kan sette seg rundt et hvilket som helst bål og slå av en prat med gamle kjente, eller kanskje ukjente, over en kopp kaffe. (Kjempesaklig! :p)Det er fint å tusle rundt og se på håndverk og varer og snakke med de som står bak, lære nye ting, se på og kanskje kjøpe vakre gjenstander.

Borg er helt spesielt for meg, og det er det mange grunner til. For det første føles det som "mitt" marked. Jeg har vært med siden det var lite, og fått mange gode venner i Borg vikinglag. Det arrangeres i hjemtraktene mine, og har vært det markedet jeg har deltatt på selv de somrene da vikinglivet har vært en mindre viktig del av livet mitt. Derfor føler jeg meg så hjemme der.

Borgmarkedet har noen helt særegne kvaliteter. Det er ikke kjempestort, men nettopp det gir en spesiell intimitet og et samhold som gjør at man føler seg velkommen. Ikke voks! Området ligger så vakkert til og er så pent opparbeida. Menneskene som arrangerer er så blide og hjelpsomme selv når det er stress og mye jobb. Tradisjonene rundt lørdagsfesten fungerer så bra. Og så er det nattmarkedet. Når hele leiren er opplyst av lykter og den magiske stemninga gjør alle litt ekstra lykkelige. Det faktum at det i så stor grad er et familiemarked, at en haug med fantastiske unger løper rundt og leker og passer på hverandre og er en viktig del av fellesskapet bidrar også sterkt til stemninga. Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde vokst opp sånn? Det er nok de beste og sunneste ungene i verden. :) Til sist må man jo nevne maten. Else-Berits mat gjør at jeg legger på meg den helga år etter år etter år. :)

Og selv om jeg gjerne fester hardt og sover lite så er jeg alltid så mentalt uthvilt etterpå.

Triste hendelser tidligere i år kunne ha dempa stemninga på 2008-markedet. I stedet ble det et verdig marked i vår alles Tommys ånd, og en vakker minneseremoni vi ikke vil glemme. Så tusen takk, alle borginger og andre deltakere. For sommerens vakreste eventyr: et stekhett marked, en god lørdagsfest, og lettelsesfesten på søndag for de som deltok der.

Vi ses til neste år. :)

Bollywood mitt Bollywood

Jeg kan ikke fordra musikaler - med mindre de er indiske. Nå er jeg slett ikke ukritisk overfor den sjangeren heller, men det er jo så mye å ta av! I 2006 var jeg statist i en bollywoodfilm, en interessant, men utmattende opplevelse av venting, te, dansing, ballonger og bobledisco. Jeg spilte både bartender og kunde i samme bar. Det var bare å skifte genser, ingen ser forskjell på disse hvitingene likevel. :)
Resultatet har jeg ikke klart å grave opp, kanskje byttet filmen tittel, kanskje ble den aldri sluppet.

Bollywoodsjangeren er fascinerende. Den mangler filteret av ironisk distanse og blaserthet som de fleste vestlige filmer blir silt gjennom. Den er mer naiv og klisjeomfavnende. Og sånn skal det være. Man må slippe noen fordommer og la seg rive med av det teatralske, det eksplisitte, og av musikken. Og da er opplevelsen befriende. Det krever litt tålmodighet, selvsagt. Enhver indisk film har nemlig tjue minutter for mye på midten. Forklaringen skal være at det å gå på kino er en virkelighetsflukt og en helhetlig opplevelse for det indiske filmpublikummet. En kinobillett tilsvarer en helaften, og innfrir ikke kvantiteten kan filmen være så god den bare vil uten at det blidgjør kinogjengerne noe videre. (Det skal være pause, og i pausen skal man drikke te. Fra leirkopper.)

Jeg har nettopp sett ferdig Chak de!India (Heia India) - en film som handler om det indiske kvinnelandslaget i landhockey sin utvikling fra å være et udisiplinert søplelag til å vinne VM. Dit kommer de selvsagt med hjelp fra den strenge treneren (Shahrukh Khan, sikl) som drevet av egne emosjonelle motiver lærer jentene opp i lagånd, samhold og kvinnekamp. Chak de! Og det er så enkelt at jeg blir rørt og må le av meg selv. Deilig film.

Jeg er altså i ferd med å ta opp Bollywoodfilm igjen. Ikke for at jeg egentlig har slutta, men jeg er jo periodenerd i alt jeg interesserer meg for. Som en oppvarming har jeg sittet og sett musikkvideoer fra filmer jeg er glad i på youtube. Og mens jeg sitter og skriver en liste merker jeg at jeg er totalt ute av stand til å skille det bra fra det jeg er følelsesmessig knytta til. Og at jeg er pinlig Shahrukh-fokusert... Det var en advarsel, her fins ingen prioritert rekkefølge.

Men jeg har lyst til å begynne med to videoer, samme sang, forskjellige innspillinger. Hovedlåta til Don (1978) og Don (2006)
Det er stor forskjell! Men Amitabh (uten maske) er like sexy som Shahrukh. Kanskje mer. 1978versjonen er for øvrig en glitrende film, mens 2006-versjonen er stylish, severdig og spektakulær. Om enn ikke like glitrende.

Man slipper ikke unna klassikerne. Devdas er jo en slik. Historien om mannen som drikker seg i hjel fordi han ikke får sin kjære. Mens den skjønne prostituerte som elsker ham av en eller annen grunn synger om Maridalen.


Fanaa er en merkelig film som jeg liker godt, men den har bare én høydepunktsang, og fra den har jeg lært alle de tungevriderne jeg kan på hindi.

Den deilige marionettedansen fra Paheli er jeg glad i. Phir Raat Kati, heter den. Og så tøff låt, da! Paheli er jo en kjempefilm, og Dhire Jalna er en av de gode sangene. Minst én naken mann har gitt meg tommelen opp for å ha vekket ham en sommerdag med denne på full guffe. (Og kaffe.) Filmmusikken er kun spilt inn med akustiske instrumenter og med inspirasjon fra tradisjonell folkemusikk. Det er ganske tøft. Jeg liker også Minnat Kare, eller midnight curry, som en god venn pleier å kalle den. Den handler om hvordan en kvinne bør oppføre seg på bryllupsnatta. Og inneholder den tradisjonelle sørgebiten. Kangana Re er en gladere sang. Å, hvor vakker er ikke Rani Mukherji i den filmen. Og Shahrukh duger selv med bart. Sikl.

Mange mener at Swades er en for drøyt nasjonalistisk film. Men den har vakre scener fra den indiske landsbygda, og propaganderer for et samlet, inkluderende og kastefritt India. Kan det være så ille? Denne sangen, hvor Shahrukh forteller lavkastefolka (som må sitte bak lerretet og se filmen speilvendt) at de er like bra som alle andre med stjernehimmelen som metafor. Hallo. Og så liker jeg den hylinga i begynnelsen.

En annen sang som har bra hyling finner man i crazyactionkomedien Baadshah, om en tulle-amatørdetektiv som plutselig befinner seg midt i internasjonal etterretning. En interessant ting med den filmen er at to av musikkvideoene er spilt inn i Norge. Se Shahrukh Khan og Twinkle Khanna danse på monolitten, i heisen på Oslo Plaza og andre steder i landet, eller hva med den hvor de hvirvler rundt med bunadkledde blondiner og klatrer opp på et helt vanlig hustak?

Så er det vel noen jeg må ha med for å tilfredsstille et par av de vennene mine som faktisk leser dette innlegget. Ingen vei utenom Rang De Basanti, eller "Har du sett hore-Mary", som jeg liker å kalle sangen. Som en liten hilsen til frøken Franz tar jeg med tre fra den legendariske New York-bollywoodfilmen Kal Ho Na Ho. Jeg har hørt noe om en fornøyelsespark med vanndisko til It's the Time to Disco, og så kan man jo, når man først er inne på filmen, ikke utelate tidenes tolkning av Pretty Woman


Dette er min første favoritt. Sangen som illustrerer vennskapet mellom Rahul og Anjali i det eviggrønne trekantdramaet Kuch Kuch Hota Hai. Fra samme film er den vannvittige Koi Mil Gaya,
og alt blir bra til slutt-låta. Det er sikkert på sin plass å slenge med tittellåta også.

Men her skulle vært noe fra Main Hun Na. Det er det ikke. Og noe med Salman Khan. Det er det ikke. Det er så myyye!

Nostalgi eller galskap..?

Skal man ha et stabilt liv? Må man det? Må jeg etablere meg og betale studielånet og tenke på framtiden og prøve å få fast jobb? Vil jeg det? Jeg vil helst ha et ekstra liv hvor jeg kan drive med sånne ting. Og så kan jeg bruke dette på sånt som er viktig. Å leve i øyeblikket. Være tilstede i min egen virkelighet. Det er ikke alltid så lett. Jeg har en fin jobb jeg liker, og skal være der til mai 2009. Minst. Jeg har aldri vært så bundet før. Og når skal jeg til India, da? Indian min, som jeg er så glad i at jeg en sjelden gang må gråte litt av ren lengsel. India kan ikke være et kreativt ungdomsopprør eller ungdommelig, tilbakelagt eventyrlyst for meg. Det er en altfor stor del av meg, jeg må ha det med meg alltid. Henne. Og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det ordentlig. Ikke bare som 60 år gamle australske Mama (tøff dame!) som kommer en måned annethvert år og gir litt for mye penger til de lokale, alkoholiserte rickshaw-gutta, og nyter stor respekt i hele Puri. Eller som Mahamaya, den eksentriske, eller skal jeg si gærne, franske dama som har bodd i Varanasi i tredve år og gjerne kaster rundt seg med de mest kreative banneorda på hindi og som alle er litt redde for. Helst vil jeg bo der. Mye. Ikke alltid, kanskje. Men jeg vil gjerne bo i Varanasi og lære meg hindi ordentlig. Varanasi og Øvre Dharamsala. Det er de viktigste stedene mine.

Jeg vil spise Gidi special eller matar paneer og fruit-curd-honey på Spicy Bites hvor selv pulverkaffen smaker godt. Jeg vil lese Times of India over verdens beste chai på Dasaswamedh ghat. Tusle rundt på basarene inni labyrinten bak nevnte ghat. Slarve med han babaen på ghaten som alle kjenner. Gå i Kedarnath-tempelet. Spise fancy på Bread of Life i ny og ne. Spise iskrem ved Assi ghat og krangle om prisen hos brødrene som driver nettkafé på Bengali Tola. Gå på konsert, helst med Mishraene. Snakke med lausbikkjene. Kjøpe bøker. Bare se og lukte og smake Varanasi (Indias beste barfi!) og snakke med folk og lære hindi og trives og være fri og min egen.

Eller Bhagsunag og McLeod ganj, spise momo på det tibetanske markedet eller hos de fine i det grønne huset. Chai hos han med to ekstra tomler, det er fint. Sitte på en terrasse og se utover det vannvittige fjellandskapet til frokost. Helst bo i McLeod o tusle veien mellom landsbyene hver dag, eller i Trumurti Niwas hos Ashoka og kona. Det er fint, det. Tusle mellom Bhagsu og Dharamkot, på karrige fjellstier og skiftende landskap. Mellom hyggelige, private gjestehus, én chai på hvert sted. Besøke Shiva. Gå i tempelet til Arun. Henge med familien hans. Gjerne i musikkskolen. Det er det ikke sikkert jeg kan gjøre mer. Jeg er jo ikke "gift" lenger. Spise eller bare henge på Trimurti. Thali med brun ris. Chai og sigg. Veien til fossen med alle skiltene: IKKE gå her, du kan dø!

Det er liksom mere mitt en det Norge er, dette. I hvert fall når jeg har det på avstand. Sukk. Jeg skjønner ikke åssen sjelen min skal overleve så lenge til. Jeg må nok vinne i lotto.

Hvem er det som tramper på min bror?

Nå har jeg to uker igjen av min barnehagekarriere. Antakelig forlater jeg bransjen for alltid. Det er egentlig ganske trist. Det er en slitsom jobb. Både fysisk og til tider psykisk. Og noen ganger er jeg så lei av makrell-i-tomat at jeg helst bare vil rømme. Og grinete, trassige barn, personalmangel, kritiske foreldre, unger med diaré, perler i nesa og en kilo snørr som fordeles jevnt over alt, krangling, vold og intriger er ikke elementer man ønsker seg i arbeidshverdagen.

Men så er det så mye annet! Jeg syns det er greit å komme hjem fra jobb med snørr på hver genserpupp og sand i håret, jeg. Så lenge jeg får være med å delta i livet til ni små mennesker, ni små personer mellom ett og tre som er langt mer individuelle, mer seg selv enn de vil være senere i livet når sosialiseringsprosessen har tvunget dem inn i samme form. Det gjør meg ingenting å vaske snørr, yoghurt, melk og bæsj så lenge jeg får følge utviklingen og framskrittene til bittesmåene, være vitne til stoltheten første gang de klarer å ta på sine egne sko, går uten bleie eller tegner figurativt. Høre deres egne versjoner av episoder, historier og eventyr oppstå i møtet mellom formidlingsglede, iver og fri assosiasjon. "Hvem er det som tramper på min bror? Det er min mor som tramper på din bror." Sa mammabukken. Det er meg en glede å kjempe sovekampen med en overtrøtt to-og-et-halvt-åring, ligge ved siden av det sprellende, utålmodige, trassige barnet i en time uten resultat så lenge samme barn stryker meg over håret og sier "du er jammen fin".

Jeg er flink i jobben min. Jeg ser barna og lar dem være med på å forme sin egen hverdag. Jeg gjør alt jeg kan for at de skal få dekket sine individuelle behov, mentalt og fysisk. Jeg gir dem de utfordringene jeg tror de trenger og jeg lar dem prøve nye ting selv om de kanskje vil mislykkes første gangen. Det er vel ikke noe problem å tørke litt melk fra bordet. Jeg har vært på mange avdelinger opp gjennom åra. Det er ikke alle som tenker sånn. Dessverre.

Og så er jeg så glad i dem! Jeg er ordentlig glad i hvert eneste barn inni Texehjertet mitt. De gir meg nye, gode opplevelser hver eneste dag. Vi snakker sammen. Ler sammen. De har masse, freidig og åpen humor som jeg får lov til å dele. Selv de minste. Og så er det så mye kos. Det er fint, det! Som jeg kommer til å savne dem! Ungene mine. Noen av disse barna har mer våken tid sammen med meg enn med foreldrene sine. Jeg er viktig i livene deres. Og de er viktige i mitt. Enn så lenge. Om to uker er det over. Huffa.

Om hva som er viktig.

Én gang, i landsbyen min ved foten av Himalaya fikk jeg en følelse som jeg ikke glemmer. Jeg satt i hagen bak gamlehuset sammen med Gustav og en del av familen. Ungene, mamma Kiran, pappa Arun, tante Neelam og gamle bestemor Urmila. Det var ikke så mye hindi jeg kunne da, men de har alltid vært flinke til å forenkle og snakke tydelig til oss. Vi hadde spist middag og skulle drikke kvelds-chai. Stemningen var så fin og rolig, sola var i ferd med å gå ned. Gekkoer og sirisser lagde kveldslyder, og bestemor Urmila sang rolig til det yngste barnebarnet som satt på fanget hennes. Neelam strikket på en liten lue og tok seg på den gravide magen. Kiran renset ris til dagen etter. Ungene lekte og gjorde lekser. Og så kom det over meg en følelse av... mening. At det var sånn verden skulle være. Uten det materielle og statusmessige jaget livet mitt og livene til alle jeg kjenner i norge er preget av. Alle hadde sin plass i familien, og alle hørte til. Og jeg hørte til. Jeg var Elin. Ingen var opptatt av musikksmaken min, klærne mine, utdannelsen min, ikke en gang personligheten min så lenge jeg var noen lunde hyggelig og høflig. Jeg var bare Elin, og de andre var bare seg. Og alle var glad i hverandre. Det viktige var å være sammen.

Da følte nærmest at jeg hadde fått en åpenbaring, og lovte meg selv å ta bedre vare på familien min. Men det har jeg ikke gjort. Jeg ser for lite av mamman min, stefaren min, søsknene mine. Resten av slekta har jeg knapt kontakt med i det hele tatt. Jeg skulle gjerne rive meg fri fra materialismen og selvdyrkelsen vi driver med her borte. Men jeg er jo minst like bundet av den som alle andre. Noen ganger gjør det meg trist.

Sol og luftsykler.

Årets første tur langs Akerselva i vårsol! Sånt kan man bli fornøyd av. Himmelen er surrealistisk blå og det er utrolig mange mennesker ute og sykler og løper og går.

Hvis jeg hadde hatt sykkel ville jeg ha sykla til jobb. Tror jeg. Men jeg er jo så redd for å sykle etter at Sirkus Elin gikk på trynet for noen år siden. Jeg fløy fire meter gjennom lufta som en annen supermann før jeg traff bakken og deretter fikk den nylånte sykkelen i hodet. Au. Men Oslo er en liten by, og verden er et lite sted. Så der, klokka sju om morgenen i Oslo indre øst stopper det jammen en bil og plutselig er jeg blitt stabla på beina av en venn jeg ikke har sett på årevis.

En annen gang traff jeg en ukjent indisk-amerikaner i Dehli som bar på et bilde av blant annet meg i magetaska si. Og sånne tilfeldigheter skjer jo. Det er med på å gjøre verden til et ok sted å henge. Hurra!

Vårsoltex

Ting jeg vet.

De siste årene har jeg jobba litt for å bli kvitt tenåringsnykkene mine. Sakte men sikkert har jeg klart å plukke av et par lag av gamle, inngrodde fordommer og imagebyggende tøyseprinsipper, med god hjelp spesielt fra den siste kjæresten min. (Takk for at du var så streng, Espen! ;)) Nå kan jeg se en fotballkamp uten å himle med et eneste øye, for eksempel. Og spise frossenpizza (men bare innimellom).

Men prosessen er ikke avsluttet, og det er ikke alltid godt å vite hva jeg mener og hva jeg en eller annen gang på slutten av nittitallet har bestemt meg for å mene. Men noen ting er jeg helt sikker på:

* Sushi gjør lykkelig.

* Intimbarbering og menn hører ikke sammen. *grøsse*

* Det hjelper alltid å bytte hårfarge.

* Are Kalvø er kul.